Ingen yrkesskade i pausen på hjemmekontor

HØYESTERETT: En lege skadet seg da hun jobbet hjemmefra. Hun skulle ha matpause, snublet og skadet foten på vei ut i hagen.

Høyesterett er Norges høyeste domstol. De sier nei til at kvinnen får dekning for yrkesskade. Dekningen kan blant annet gi deg erstatning for skaden din.

Høyesterett sier at du ved jobb på arbeidsstedet ditt er dekket av yrkesskadedekningen også i pausen. På hjemmekontor er reglene annerledes, sier retten. Arbeidstakere har bare denne dekningen på hjemmekontor mens de jobber.

Lege tiltalt for overgrep mot pasienter

Trøndelag: En lege i Frosta kommune er tiltalt for seksuelle overgrep. Legen var også kommuneoverlege. Han er tiltalt for voldtekt av mange pasienter. Det gjelder 88 kvinner. Han er også tiltalt for misbruk av sin stilling som lege i åtte tilfeller. 15 av sakene er henlagt av statsadvokaten på grunn av for dårlige bevis.

Legen skal ha begått seksuelle overgrep mot kvinner i 18 år. Flere av overgrepene skal ha blitt filmet av legen, uten at pasientene visste om det.

Erlend Hjulstad Nilsen er Frosta-legens advokat. Han sier at tiltalte skal ses på som uskyldig inntil retten eventuelt kan bevise det motsatte. Det skriver nyhetsbyrået NTB. Rettsaken er i november.

Dag-Inge Ulstein

Dag-Inge Ulstein er ny leder i Kristelig Folkeparti (KrF).

Han har tatt over som leder etter at Olaug Bollestad sluttet som partileder.

Bollestad har anklaget blant annet Ulstein for et kupp. Bollestad sluttet etter varsler om hennes lederstil. Ulstein har avvist at han har planlagt å ta over som leder etter Olaug Bollestad.

Dag-Inge Ulstein skal fungere som leder frem til januar. Da skal partiet samle seg for å velge leder og nestledere.

Ulstein har sagt at han vil ut av Stortinget etter neste valg. Andre i KrF mener at de må ha en partileder som også er stortingsrepresentant.

Kort og klart

Kriminalitet

Barn og unge begår alvorlig kriminalitet.

Løsningen er mer politi, mener politikere.

Andre sier at å jevne ut forskjeller er det beste å gjøre.

– Da han tok livet sitt, tok han mitt og

Det er januar 2018. 24 år gamle Helle Grenheim våkner i leiligheten sin i Oslo. Det første hun gjør, er å sjekke telefonen sin. Skjermen viser flere tapte anrop. Mamma har ringt. Onkel har også ringt.

Helle skjønner at noe fryktelig alvorlig har skjedd.

– Det var merkelig. At mamma hadde ringt flere ganger, er én ting. Men at onkel også hadde ringt, det var rart.

Helle tør ikke å ringe opp igjen. Hun vil ikke vite.

Hun prøver heller å tenke seg fram til hva som kan ha skjedd. Har det skjedd noe med stefaren min? Mormor og morfar? Nei.

– De ville ikke ringt så mange ganger fra morgenen om det var en av dem, sier Helle.

Hun skjønner selv at det må ha skjedd noe med lillebror Marius.

– Hvordan reagerte du da?

– Jeg gikk til kjøleskapet og tok meg en øl.

Senere ringer mamma igjen. Marius er død. Han har tatt sitt eget liv.

Seks år senere møter Klar Tale Helle i Tønsberg. Hun jobber som sykepleier på sykehuset i byen. Snart er hun ferdig utdannet operasjonssykepleier. Men veien dit har ikke vært lett.

Sorgen har vært stor. Spørsmålene og tankene har vært mange.

Hvorfor ville Marius avslutte livet sitt? Burde hun sett det komme? Kunne hun gjort noe annerledes?

Hun husker den siste samtalen med Marius godt. De to snakket på telefon sammen. Marius skulle snart flytte til Oslo.

– Vi snakket om helt trivielle ting, om flyttinga til Oslo. I ettertid har jeg lurt på flere ting. Var samtalen Marius sitt siste farvel? Husket jeg å si at jeg er glad i ham?

Helle har også vært sint på Marius. Skikkelig forbanna. Hvordan kunne han forlate verden og la henne være igjen alene?

For hvordan fortsetter du livet uten en av dine nærmeste? Det har Helle skrevet bok om. «Når to blir til én – da Brodern tok sitt eget liv, tok han mitt og» kommer ut i løpet av høsten.

Det var fire år mellom Helle og Marius. Som barn kunne de krangle og slåss, slik som søsken ofte gjør. Da de ble eldre, gikk de bedre overens.

– Et søsken er for meg en person som alltid skal være der. Da merker man det veldig godt når de ikke er der lenger.

Det ble ekstra tydelig med det hun kaller alle «førstene». Den første jula uten Marius. Den første bursdagen.

Helle mistet ikke bare Marius. Hun mistet mye av seg selv.

– Jeg visste ikke helt hvem jeg var. Jeg er ikke storesøster lenger, men samtidig er jeg jo det, sier hun.

Den kaotiske tilværelsen sendte Helle på villspor. Det er ikke alt hun er like stolt av i dag.

– Sorg er forskjellig for alle sammen. For min del kunne jeg ta ett skritt frem og ti tilbake. To skritt frem og tre til siden. Jeg prøvde å numme sorgen veldig lenge. Jeg prøvde å oppsøke hjelp, uten å få det.

Helle ville holde det vanskelige på avstand. Hun prøvde å leve. Hun var sosial, jobbet mye og festet mye.

– Jeg prøvde å fylle livet mitt. Det fungerte til det ikke fungerte lenger, sier hun.

Helle mener hun burde fått bedre hjelp i tiden etter selvmordet.

– Jeg var 24 år og bodde i Oslo. Jeg var voksen, men du føler deg ikke så veldig voksen i en sånn situasjon.

Hun dro selv til fastlegen sin kort tid etter dødsfallet og ba om hjelp. Der fikk hun en resept på antidepressiva og tre uker med sykemelding.

– Det var det jeg fikk, sier hun.

– Hva tenker du burde vært annerledes?

– Jeg hadde kanskje en forventning om at helsevesenet skulle stå klar og ta meg imot. Det er kriseteam ved ulykker. Det er egne opplegg for pårørende til folk som får alvorlig sykdom. Men ikke ved selvmord. Det synes jeg er veldig rart. I en krise er det ikke lett å vite hva du selv trenger.

I ni måneder klarte hun å holde det vanskelige på avstand. Så kom «knekken», som hun kaller det. Alle tankene, spørsmålene og all usikkerheten strømmet på.

– Da dro jeg til legevakta og sa at «nå orker jeg ikke mer». Ikke i den forstand at jeg ikke ville leve lenger. Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle leve.

Helle begynte å gå til psykolog.

– Hun gikk jeg til lenge. Da løsnet det litt.

I dag går det bedre.

– Jeg savner Marius, og tenker på ham hver dag. Men jeg tror jeg har kommet til et punkt der jeg ikke har mer å bearbeide.

Deler av arbeidet med boka har vært vanskelig. Hun har lest notater fra dagbøkene sine. Notater hun aldri skulle lese igjen. Hun har også sett på sine egne sykejournaler. Det har vært hard kost.

– Jeg er vant til å skrive klinisk om pasienter. Men å lese sine egne journaler, er veldig rart. Det var veldig vondt å se. Jeg var så ødelagt, sier hun.

Hun tar en liten pause.

– Men så er det fint å se hvor langt jeg har kommet nå.

Helle håper boka kan hjelpe andre som har mistet noen til selvmord.

Anders Stensland Olsen. anders@klartale.no

Kort og klart

Selv-mord

Helle Grenheim har skrevet bok om selv-mord.

Broren tok sitt eget liv i 2018.

– Jeg mistet mye av meg selv, forteller Helle.

Fakta om selvmord

Det ble registrert 693 selvmord i Norge ifjor. Det var 70 flere enn i 2022.

Bare i 1988 ble det registrert et høyere.

Sju av ti som tar sitt eget liv, er menn.

Kilde: FHI

Trenger du noen å snakke med? Du kan ringe helt anonymt til nummeret under:

Mental Helse: 116 123

Ber folk i Libanon komme seg vekk

Israel og Hizbollah angriper hverandre. Frykten for krig er stor.

Svart røyk stiger opp i lufta mandag morgen. Kampfly fra Israel angriper i Libanon. Israel ber sivile personer komme seg vekk. Målet deres er Hizbollah, men også vanlige folk blir truffet.

Rundt 500 personer ble drept mandag, sa Libanons myndigheter. I tillegg ble mange skadd. Flere av ofrene skal være kvinner og barn.

– Jeg kan si at vi nesten er i en fullverdig krig, sa EUs utenrikssjef Josep Borrell. Det skriver nyhetsbyrået NTB.

Israel har kontaktet folk i Libanon på telefon. Folk må holde seg unna steder der Hizbollah er, eller der de har våpen.

Frykten for en ny, full krig er stor. Israel har bombet Gaza i stykker i snart et år. Denne krigen startet etter at Hamas på Gaza angrep Israel.

Hizbollah holder til i Libanon og gir sin støtte til Hamas. Hizbollah og Israel har angrepet hverandre jevnlig siden krigen på Gaza startet. Både i Israel og i Libanon lever folk i frykt.

I forrige uke skjedde det noe som overrasket mange. Først eksploderte mange personsøkere som folk bar. Så smalt det i folks walkie-talkier. Det skjedde over to dager i Libanon. Rundt 40 mennesker døde, og flere tusen ble skadd.

Hvem gjorde det? Hizbollah sier Israel, men Israel nekter.

– Jeg avviser at Israel har hatt noe med dette å gjøre, sier Isaac Herzog til kanalen Sky News. Herzog er president i Israel. Hizbollah har mange fiender, sier han.

Hizbollah er en sjiamuslimsk gruppe. Den ble dannet i 1982 som et svar på at Israel invaderte Libanon.

Iran og Israel er fiender. Iran hjalp til med å starte Hizbollah. Landet støtter dem også i dag. Hizbollah har en politisk og en militær del.

I 2006 var det krig mellom Israel og Hizbollah. Den gang var tapene mye større på libanesisk side, enn på israelsk side, skriver NTB.

Israel sier at Hizbollah er terrorister. Det sier også USA. EU har den militære delen på sin terrorliste.

Karin Flølo. karin@klartale.no

Kort og klart

Frykter full krig

Hizbollah og Israel angriper hverandre.

Hizbollah holder til i Libanon, som er nabo-landet til Israel.

Mange frykter en ny krig i Midtøsten.

– Når vi begynner å lære et nytt språk, ligner vi litt på barn

– Det er åpenbart at vi bør lære oss språket i landet vi bor i. Mange vil gjerne gjøre det, men vet dessverre ikke hvordan, skriver Dorota Karda.

Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn på klartale.no/klarmening.

Flere faktorer påvirker hvor raskt eller sakte du lærer. Vi kan skille mellom de som er knyttet til personlige egenskaper og de som handler om omgivelsene.

Noe jeg ofte ser når jeg hjelper folk med språklæring, er at de saboterer seg selv før de i det hele tatt har prøvd: «Jeg kommer aldri til å lære dette». Sagt med andre ord: «så jeg gidder ikke prøve». Noen sier: «Jeg har prøvd, men det er umulig.» Altså: «Jeg gir opp».

Dette skjer ofte når folk setter seg hårete mål og derfor mister motivasjon raskt. Kjenner du deg igjen i dette? Eller kjenner du noen som har opplevd det? Det å lære er ikke lett. Du må også vite hvordan du gjør det.

Jeg sammenligner ofte språklæring med det å trene. Vil du løpe maraton? Da starter du ikke med et løp på 42 kilometer. Du forbereder deg gradvis. Det samme gjelder for språklæring.

Når vi begynner å lære et nytt språk, ligner vi litt på barn, selv om vi er voksne. Barn lærer språk på en naturlig måte, så hvorfor kan ikke vi gjøre det? Jeg mener ikke at alle rundt deg skal snakke til deg som om du var et barn, men prøv å finne en TV-serie for barn som du tåler. Jeg anbefaler alltid Peppa Gris, men det finnes mange andre.

TV-serier for barn kombinerer lyd og bilde, og derfor er de effektive. Forestill deg denne scenen: Gutten går og faller plutselig. Han begynner å gråte. Og hva ser du på skjermen? Du ser at gutten går, faller og gråter. I tillegg kan du slå på undertekster og se det skrevet på skjermen. Det kan ikke bli enklere og mer naturlig.

Hvis du synes det er flaut, kan du se en episode i hemmelighet. Liker du ikke den serien? Finn en som passer deg.

Barnebøker er også en god kilde. Men de kan være vanskelige å lese hvis du ikke kan språket godt. Det finnes en løsning som heter lydbøker. Du kan lese og lytte samtidig. Hvorfor barnebøker? Fordi de inneholder enklere ord og setninger.

Når det gjelder lydbøker og vanlige bøker, trenger du ikke å bruke en formue. Du kan låne dem gratis fra offentlige biblioteker. Jeg vet at det krever litt innsats å gå dit, men det er verdt det. Der finner du også filmer på DVD. De som ikke abonnerer på strømmetjenester, har ingen unnskyldning!

Siden jeg vokste opp med Disney-filmer, ser jeg på dem på norsk. Jeg synger til og med sangene (jeg håper at naboene mine ikke hører meg). Med undertekster er det lettere å forstå hva de snakker om. Sangtekstene er lette å finne på nettet. Dette er læring på en koselig måte.

Hvem sier at læring må være kjedelig?

Dorota Karda

Hvordan gi livsnødvendig hjelp?

Hvert år mister noen et familiemedlem eller en venn. De har tatt sitt eget liv. Vi kan slite med å forstå hvorfor. Disse menneskene har hatt det vondt.

Forskere på selvmord sier at mange som avslutter livet sitt, har vært i behandling. Mange sliter psykisk, eller har rusproblemer. Hvordan disse blir fulgt opp i sin kommune etterpå, varierer fra sted til sted. Uten god nok støtte og oppfølging kan livet igjen bli vanskelig.

Det er flere som ender livet sitt nå enn før. Av kvinner og menn er det flest menn som tar livet sitt. Kanskje gir ikke helsevesenet vårt det tilbudet menn trenger. Det mener Mental Helse. De sier vi har en helsetjeneste som treffer menn for dårlig. Mental Helse vil finne ut hvorfor menn får for dårlig hjelp.

Skal vi få ned antall selvmord hvert år, må vi finne svar på hvor problemet ligger. Deretter må vi som samfunn velge å prioritere å løse disse problemene. Folk må få livsnødvendig hjelp.

Bare på den måten kan vi forhindre at enda en bror, pappa eller sønn blir del av statistikken. Vi har ingen flere å miste.

Berit B. Njarga, redaktør