Om lydversjon av Klar Tale

Dette er lydversjonen av den lettleste nyhetsavisa Klar Tale. Lydversjonen er basert på innholdet i avisas ukentlige papirutgave. Det kan skje at det er små avvik i lydversjonen fra papirutgaven. Nasjonalbiblioteket produserer lydversjonen på vegne av Klar Tale.

I lydversjonen kan navn og ord av og til bli presentert på en feilaktig eller misvisende måte. Vi jobber kontinuerlig med å forbedre produktet.

Lydversjonen kommer ut hver onsdag, samtidig som papiravisa. Klar Tale blir gitt ut i 48 utgaver hvert år. Klar Tale arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Har du har innspill eller ønsker å kontakte redaksjonen? Du kan sende e-post til redaksjonen@klartale.no eller ringe til 22310260. Vår postadresse er: Klar Tale, Postboks 1180 Sentrum, 0107 Oslo.

«Nå er det slåssing ute på banen her også. Det er ikke hyggelige scener. Argentinerne må la Spania få lov til å feire det gullet her da.»

Det sa NRKs kommentator Carl-Erik Torp under VM-finalen mellom Spania og Argentina søndag. Spania vant til slutt og ble verdensmestere.

Diplomatisk kontakt

Uttrykket «diplomatisk kontakt» består av to ord. «Diplomatisk» handler om forholdet mellom land. «Kontakt» betyr at noen snakker sammen eller sender beskjeder til hverandre.

Diplomatisk kontakt betyr derfor at representanter for ulike land kommuniserer. Målet kan være å løse en konflikt, unngå krig eller komme fram til en avtale.

Kontakten kan skje direkte mellom landene eller gjennom en mekler. En mekler er en person eller et land som hjelper partene med å snakke sammen.

USA og Iran angriper hverandre. Men Iran sier at de fortsatt har diplomatisk kontakt. Det betyr at det fortsatt prater med hverandre, selv om konflikten pågår.

Diplomatisk kontakt

Uttrykket «diplomatisk kontakt» består av to ord. «Diplomatisk» handler om forholdet mellom land. «Kontakt» betyr at noen snakker sammen eller sender beskjeder til hverandre.

Diplomatisk kontakt betyr derfor at representanter for ulike land kommuniserer. Målet kan være å løse en konflikt, unngå krig eller komme fram til en avtale.

Kontakten kan skje direkte mellom landene eller gjennom en mekler. En mekler er en person eller et land som hjelper partene med å snakke sammen.

USA og Iran angriper hverandre. Men Iran sier at de fortsatt har diplomatisk kontakt. Det betyr at det fortsatt prater med hverandre, selv om konflikten pågår.

«Dette er en langvarig jobb videre i området. Det sier noe om varmen i området.»

Det sa operasjonsleder Ståle Fuglaas til VG mandag. De jobber med å slukke brannen i Drammen. De skal jobbe med dette i ti døgn framover.

Verdiene vi må kjempe for

Hva gjør en terrorhendelse med et land? 22. juli er blitt en dato vi alle husker. Den etterlot smerte, vantro og sorg i en hel befolkning. Mange mistet sine aller kjæreste.

Vi ønsker ikke å oppleve noe som tilsvarer terroren 22. juli. Aldri mer. Derfor må vi minne oss selv på hva slags samfunn vi vil ha. Vi må huske på hvilke verdier det er viktig å passe på.

Vi må være et samfunn som inkluderer, hvor demokratiske verdier som ytringsfrihet blir tatt vare på. Samtidig må vi jobbe mot ekstreme holdninger. For det å ha forskjellige meninger er ikke farlig i seg selv. Vi har rett til å mene noe annet enn andre, og å ha politiske meninger. Men meninger må ikke føre til hat og til onde eller ekstreme handlinger.

Derfor må vi minne oss selv på at vi er medmennesker i et samfunn med mange andre rundt oss. Å bry oss om andre mennesker er en verdi å verdsette.

Det terroristen gjorde 22. juli var det verste et samfunn kan oppleve. Å skyte unge mennesker for deres politiske engasjement, er ren ondskap. 22. juli er blitt en dag vi ikke må glemme. Den minner oss om hvordan holdninger kan ramme et samfunn på smertelig vis, og om hva som faktisk er viktig:

At mennesker kan leve side om side. Vi kan bry oss om hverandre og respektere hverandre selv om vi ikke alltid er enige.

Dagen vi aldri glemmer

Et høyt smell midt i Oslo sentrum fyller gatene med støv og glasskår fra knuste vinduer. Usikkerhet og frykt sprer seg blant de som befinner seg i Oslo.

Snart sprer frykten seg også i resten av landet.

Hva er det som er i ferd med å skje? En julidag når de fleste har ferie, skal snart bli husket for alt annet enn sommer og sol. 

Klokka 15.25 den 22. juli sprenger en bilbombe i Oslos regjeringskvartal. Åtte personer som er i nærheten av bomben, dør.  De blir borte rett foran øynene på oss.

Det neste som skjer denne dagen har ingen av oss sett komme, selv ikke i våre verste mareritt.

En massaker på UtøyaFor det er ikke bare regjeringen terroristen vil skade. Han vil skade de som representerer fremtiden. Uskyldige ungdommer.

Terroristens andre mål er AUFs sommerleir på Utøya i Tyrifjorden. Over 500 personer er samlet på øya, mange er under 18 år. På dette tidspunktet aner de ingenting om det ufattelige de har i vente.

Etter 22. juli er 69 av dem ikke lenger blant oss.

Skyter alle han serTo timer etter bomben i Oslo, kommer terroristen til Utøya. Det hele minner om et mareritt. Det mest omfattende høyreekstreme angrepet i Vesten er i ferd med å bli en realitet.

Bare fire minutter etter at han går i land på øya, har han skutt en person.

Terroristen skyter ungdommer som løper, ungdommer som gjemmer seg eller svømmer bort fra øya.

– Han var kald. Han gikk over dem som lå på bakken og skjøt dem i ryggen. Han skjøt alle to ganger, for å forsikre seg om at de var døde.

Det sa Torbjørn Vereide til Klar Tale i 2011. Han er en av de som overlevde terrorangrepet.

Etter bare 20 minutter hadde politiet fått 28 nødsamtaler fra øya. 

Noen gjemmer seg, andre legger på svøm, inkludert Torbjørn.

Ingen vet hvor mange som er drept eller såret, eller hvem terroristen er. Kan han ramme enda flere? Kan han samarbeide med andre? 

Pågrepet av politietFør terroristen blir pågrepet har han selv ringt politiet to ganger for å overgi seg. Men det er mye som går galt for politiet denne dagen.

Politets beredskapstropp må få hjelp av privatpersoner for å komme seg til øya. Båten deres er lastet for tungt og tar inn vann.

Politiet i Norge var ikke forberedt på et terrorangrep. Terroristen kunne vært stoppet før. Det viser gjennomganger gjort etter hendelsen. 

Terroristen blir til slutt pågrepet, litt over tre timer etter at bomben smalt i Oslo. 

Landet vårt er blitt 77 personer fattigere. Folk har mistet sønner, døtre, søsken, fedre og mødre.

Sorgen ligger tungt over landet. 22. juli er blitt datoen vi aldri glemmer.

Kommer aldri over tapet av storebroren

Sommeren 2011 var 18 år gamle Fredrik Lund Schjetne på leir med AUF for andre gang. Da Fredrik reiste på leir visste ingen at dette ville bli familiens siste farvel med ham.

Fredrik hadde nettopp startet på voksenlivet som kokkelærling i Oslo. Han var en gutt som passet på alle rundt ham. Han ville skape et inkluderende samfunn med plass til alle. 22. juli ble han offer for terrorangrepet på Utøya.

– Jeg har alltid med meg Fredrik, uansett hva, sier Fredriks lillebror Rino.

– Jeg håpte bare at Fredrik gjemte seg22. juli 2011 får ungdommene på Utøya vite at en bombe har gått av i Oslo. En mann kledd ut som politi kommer til øya. Han sier han skal passe på dem. I stedet, begynner han å skyte. 

14 ungdommer blir drept ved pumpehuset på øya. Fredrik er en av dem. Totalt mister 69 personer livet på Utøya denne dagen.

Mens alt dette pågår sitter Rino hjemme. Det er ingenting han kan gjøre. 

– Jeg håpte bare at Fredrik gjemte seg, sier Rino.

– Gjør det ekstra vondtKlar Tale møter Rino hjemme hos ham på Stange. 15 år etter Utøya lever minnene om Fredrik videre. 

– Forholdet vårt hadde utviklet seg veldig godt den sommeren. Vi gjorde mye fint sammen, sier Rino.

Fredrik var 18, Rino var 15. Brødrene var mer og mer sammen. De hadde blitt gode venner. 

– Det er kanskje det som gjør det ekstra vondt.

De fryktelige dagene– Jeg fikk en melding om en eksplosjon i Oslo. Jeg tenkte bare det var kinaputter eller noe sånt, sier Rino. Han var ute da terroren startet.

– Da jeg kom hjem skjønte jeg at det var mer alvorlig, sier han.

Noen timer senere får foreldrene melding om at noen skyter på Utøya. De drar for å hente sønnen sin. Rino og den yngste broren blir satt igjen hos et vennepar. 

– Jeg prøvde å sove, men det gikk ikke.  Jeg sjekket nyhetene omtrent hvert minutt, forteller Rino. 

Dagen etter kommer foreldrene hjem. De vet ikke om Fredrik lever eller er død. 

Plutselig ringer en av Fredriks venner. Han gir dem beskjeden de både ventet og fryktet: Fredrik var død.

StempletRino var i en sjokktilstand. Han husker lite av årene etter at broren ble drept.

Høsten etter brorens død startet Rino på videregående. Han føler han ble stemplet som «han som mistet broren sin på Utøya».

– Jeg tror folk syntes det var vanskelig å være rundt meg og det skjønner jeg. Men jeg hadde ikke behov for å snakke om det, jeg hadde bare behov for å ha folk rundt meg.

Våknet fra sorgenEtt år etter tragedien kom et vendepunkt for Rino. Han fikk kjæreste. 

– Hun ble et lite lyspunkt, sier han.

– Vi har på mange måter vokst sammen, med den sorgen. På et punkt «våknet» jeg, og ble mer tilstede igjen. Kona mi sier det skjedde da vårt eldste barn var ett år.  

Fortsatt kommer traumene frem hver juli. Han blir tappet for energi og våkner svimmel hver morgen. 

Minner om en brorI dag er Rino gift og har to små barn med jenta han møtte i 2012. Han jobber selv med unge som sliter med psykisk helse.

– Du kommer nok aldri over det, men du lærer å leve med det, sier Rino om sorgen av å ha mistet broren.

Resten av året er bedre. Han har med seg de gode minnene om en bror som var omsorgsfull og så alle rundt seg. Det er verdier Rino tar med seg etter Fredrik. 

Rino sier han har tatt et bevisst valg om at det ikke skal bli identiteten hans å være etterlatt etter 22. juli.

– Det viktigste er å klare å leve uten å dyrke sorgen.

– De ville ha et samfunn med plass til alle

– Noe har de jo lært. Men jeg tror ikke vi har lært nok.

Det sier Merete Stamneshagen til Klar Tale. Hun leder Støttegruppen etter 22. juli. De arbeider for overlevende og familiene til dem som mistet sine nærmeste i terroren.

Under terrorangrepene på Utøya mistet hun datteren Silje.

Stamneshagen sier at myndighetene har gjort flere endringer, men at mye gjenstår. Angrepet mot Pride-miljøet i Oslo i 2022 viste at vi står overfor flere av de samme utfordringene som i 2011, mener hun.

Mye som fortsatt manglerFor Stamneshagen handler beredskap også om å være forberedt på det som skjer etterpå.

– Vi håper jo at vi er bedre forberedt. Men jeg tror det fremdeles er veldig mye som mangler.

Hun mener oppfølgingen av dem som blir rammet av terror, fortsatt varierer for mye.

– Den hjelpen blir gitt veldig ulikt rundt omkring i Norge. Derfor tror jeg vi fortsatt har mye å lære av 22. juli.

Det skremmer megStamneshagen frykter også at holdninger som tidligere ble oppfattet som ekstreme, har fått større plass i samfunnet.

– I 2011 sto det mye i Breiviks manifest som sjokkerte oss. I dag er mye av dette blitt mer legitimt. Det har sneket seg inn i politikken. Det skremmer meg.

– Ekstremisme har ingenting i samfunnet vårt å gjøre.

Hun er mest bekymret for utviklingen blant unge gutter, og at de blir mer fiendtlige mot kvinner.

De hadde framtiden foran segFor Stamneshagen er det viktig å snakke om 22. juli, og å huske alle ungdommene som mistet livet på Utøya – ikke bare datteren Silje.

– Jeg vil at folk skal huske ansiktene deres og hva de sto for. De hadde ingenting vondt i ermet. De ville bare ha et samfunn hvor det var plass til alle.

Når hun ser tilbake på ungdommene som ble drept, er det én tanke som fortsatt sitter igjen.

– De hadde hele framtiden foran seg. Én mann tok den fra dem.

Fra sorg til ansvarDa terroren rammet, trodde Stamneshagen at livet hennes var over.

– I 2011 var det bekmørkt. Jeg sto opp for å følge opp de to guttene mine. Jeg tenkte at mitt liv på mange måter var over.

Etter hvert engasjerte hun seg i Støttegruppen. Hun arbeider for at etterlatte og overlevende skal få støtte – også mange år etter terroren.

– Det er et viktig og givende arbeid.

For Stamneshagen er likemannsstøtte noe av det viktigste Støttegruppen kan gi dem som er rammet av terror. Før intervjuet er over, spør vi om hva hun håper folk skal sitte igjen med.

– Vi har et uttrykk som sier: «Aldri tie. Aldri glemme.»

Hun mener budskapet fortsatt er like viktig i dag.

– Vi skal fortelle sannheten om 22. juli. Og vi skal aldri glemme dem vi mistet.

«Behovet for å høre til har ikke forsvunnet»

Mange nordmenn går ikke lenger i kirken. De fleste har lite forhold til religion. For mange er kirken noe besteforeldrene snakket om.

Men behovet for å høre til har ikke forsvunnet. Vi samles bare på andre steder. Vi møtes på konserter, fotballkamper og puber. Der finner vi fellesskap, sterke følelser og minner vi deler med andre.

Da Karpe hadde konsert på Ekebergsletta, gikk over 110 000 mennesker gjennom regnet. De smilte, sang og lot seg ikke stoppe av været. Nakne for regnet, men fulle av forventning. Det minnet meg om en pilegrimsreise. Etter store seire i fotball samles også tusenvis av mennesker foran Slottet for å feire. Slike øyeblikk blir våre moderne ritualer.

Karpe betyr mye for mange. Ikke bare fordi de er kjent internasjonalt. De gir folk et fellesskap og tekster mange kjenner seg igjen i. Karpes tekster pugges nesten som bibelvers.

Da jeg var på Karpe-konsert i Oslo Spektrum, kunne jeg bare én sang. Likevel sang jeg med da hele salen ropte «Allah, Allah». Ingen spurte hva jeg trodde på. Ingen brydde seg om hvordan jeg var kledd. Hadde du billett, var du en del av fellesskapet. Og så lenge Oslo Spektrum har et tilrettelagt WC, er vi også «good to go».

Det samme skjer i fotballen. Fotball samler mennesker med ulik bakgrunn, ulike meninger og ulik tro. Jeg spurte en eier av en pakistansk dagligvarebutikk om han fulgte med på fotball. «Ja», svarte han. Deretter rettet han på meg og sa: «Brasil har faktisk slått Norge.»

Det overrasket meg. Fotball har klart noe mange tiltak for integrering ikke har klart. Den har blitt et felles språk. Også mange førstegenerasjons innvandrere følger landslaget. Når Norge spiller, heier vi sammen. Da blir vi røde, hvite og blå.

Vi følger kampene nesten som troende følger faste bønnetider. Vi samles foran skjermen, synger de samme sangene og kjenner på de samme følelsene. Folk spør hverandre: «Hvor var du da Nusa scoret?» slik tidligere generasjoner husket hvor de var da store historiske hendelser skjedde. Noen lar seg også inspirere av fotballhelter når de velger navn til barna sine, slik tidligere generasjoner hentet navn fra profeter og engler.

Vi kaller oss et sekulært samfunn. Men mennesker trenger fortsatt fellesskap, ritualer og noe å glede seg til.

Gud døde kanskje for lenge siden i ateist-Norge.

Men behovet for å tro døde aldri.

Det fikk bare en ny form.

I dag finner mange det på konserter og fotballkamper.

«Søndag morgen var det en stille stemning i Oslo sentrum. Men gatene var ikke tomme. Utenfor Domkirken dannet mennesker en lang kø. Folk hadde tatt på seg fine klær. Mange var kledd i sort.

Allerede dagen før hadde blomstene begynt å dekke plassen utenfor kirken. Nå hadde havet av blomster vokst enda mer. Folk stoppet opp for å legge ned en bukett eller tenne et lys før de gikk inn i kirken. Det var deres måte å vise de døde og deres kjære at de tenker på dem. Kirken ble helt full. Hundrevis av mennesker sto utenfor og fulgte messen for sorg og håp.

Inne i kirken talte blant andre statsminister Jens Stoltenberg. Han snakket om dem som ble drept på Utøya.

– La meg si til familier over hele landet som har mistet en av sine kjære: Dere har min og hele Norges dypeste medfølelse i sorgen. Hele verden føler også med dere. Dere skal vite at vi gråter med dere, sa Stoltenberg.

Og det gjorde nesten alle som var i kirken. Få øyne var uten en tåre. Mange klemte og trøstet hverandre. Mandag kveld markerte folk over hele landet det som hadde skjedd. 200 000 mennesker møtte opp på og rundt Rådhusplassen i Oslo. De hadde en blomst i hånden. Nathanael Waage var en av dem som deltok i markeringen.

– Vi vil vise at vi ikke vil la oss stoppe av det som har skjedd. Vi vil vise at vi fortsatt er i stand til å vise kjærlighet og samhold. Vi vil forsvare de verdiene som gjør Norge til et bra land å leve i, sa han til Klar Tale.»

Sluttannonsering

Her slutter Klar Tales lydversjon av avisen.